1 / 5

1. fremmedgjøring a la russisk formalisme

1. fremmedgjøring a la russisk formalisme

ciqala
Download Presentation

1. fremmedgjøring a la russisk formalisme

An Image/Link below is provided (as is) to download presentation Download Policy: Content on the Website is provided to you AS IS for your information and personal use and may not be sold / licensed / shared on other websites without getting consent from its author. Content is provided to you AS IS for your information and personal use only. Download presentation by click this link. While downloading, if for some reason you are not able to download a presentation, the publisher may have deleted the file from their server. During download, if you can't get a presentation, the file might be deleted by the publisher.

E N D

Presentation Transcript


  1. 1. fremmedgjøring a la russisk formalisme i den betydningen de russiske formalistene ga ordet fremmedgjøring (ostranenie, heter det på russisk - av stranno, rart/fremmed). på engelsk oversettes dette av og til med “making strange”, andre ganger med “defamiliarization”: I boken o teorii prozy (1925) (eng. theory of prose) bruker viktor shklovskijj (eng. shklovsky) et dagboksnotat av lev tolstoj som eksempel: tolstoj holdt på å pusse støv hjemme i stua og husket plutselig ikke hvor han hadde brukt støvkosten. hvorfor? fordi vi utfører rutinemessig arbeid ubevisst og "automatisk" - og dette får tolstoj til å si (bestyrtet): “if the complex life of many people takes place entirely on the level of the unconscious, then it's as if this life had never been.” litteraturen (og kunsten), mente shklovskij, forsøker å bryte med hverdagsspråkets kjente rytme og vendinger for å vekke språkets sovende, ubevisste betydning til live - det gjør ordene rare, for eksempel ved å betone lyden fremfor betydningen, ved å beskrive dem som om man så dem for første gang (dvs. ikke nevnet dem ved deres rette navn) osv. og denne oppgaven er ekstremt viktig, mener shklovskij, og han utfyller tolstoj ved å si: “automatization eats away at things, at clothes, at furniture, at our wives, and at our fear of war (...) in order to return sensation to our limbs, in order to make us feel objects, to make a stone feel stony, man has been given the tool of art.” (shklovskij skriver om dette i det første kapittelet i boken, i min engelske utgave står det på side 6).

  2. 2. fenomenologi (heidegger) det shklovskij snakker om når han sier at det gjelder å føle at "steinen er steinete", berører også et viktig tema innen den filosofiske retningen som heter fenomenologi: i et interessant, men vanskelig kapittel i væren og tid (1927) snakker heidegger om hvordan redskaper (som han litt forvirrende kaller "det tilhåndene") alltid inngår i et nettverk av sammenhenger (en verden): når vi skal bruke en hammer, setter vi oss ikke ned å titter på den; vi griper den uten å tenke videre over saken, og i denne måten å omgås hammeren på (som redskap - som noe som er tilhånden), opplever vi den aldri som en isolert ting; den er alltid (alltid allerede) en del av alle de andre tingene som inngår i hamringen (spiker, treplanker, den planlagte tingen vi skal bygge osv.) - de danner en slags horisont, en verden, som åpenbarer seg når vi bruker hammeren (hammeren, sier heidegger, henviser umiddelbart til denne verdenen av andre ting og muligheter: "verden er alltid allerede 'der' i det tilhåndene"). men her peker heidegger på det samme problemet som tolstoj - for om vi omgås hammeren på denne måten - uten egentlig å se hverken "tingen" eller den verdenen av "ting" den henviser til, betyr det også at det er en begrenset (uegentlig) måte å være til stede i verden på. i neste rekke trekker derfor heidegger frem et slags moteksempel: et redskap som er ødelagt. den ødelagte hammeren henviser fortsatt til en verden av andre ting og muligheter - men siden hammeren ikke virker, blir vi oppmerksomme på den og sammenhengen dens (verden) på en annen måte - vi ser den plutselig. her kan man altså se en ganske klar parallell til shklovsky - selv om heidegger har andre løsninger på problemet (jeg skal snakke mer om dette på lesegruppa på det siste møtet- 3. des).

  3. 3. fremmedgjøring a la brecht. en annen sak å se på i forbindelse med shklovskys onstranenie-begrep, kunne kanskje være det den tyske dramatikeren bertolt brecht kaller for verfremdung - fremmedggjøring (som betyr noe annet enn den fremmedgjøringen (som på tysk heter entfremdung) f.eks. marx snakker om, når han mener arbeideren fremmedgjøres for sitt eget arbeid. brecht forsøker å aktivisere tilskuerne ved å bryte med teaterets illusjon (det han kritiserer som den aristoteliske teatermodellen - som dreier seg om etterligning - mimesis) ved å bryte opp handlingen, for eksempel ved at skuespillerne begynner å synge en slags oppjazza og skingrende skillingsviser (tonesatt av kurt weill). brecht var for øvrig en venn av benjamin, og benjamin skriver om brechts teater i blant annet forfatteren som produsent.

  4. Ranciere om Flauberts Madame Bovary: "Long before Sartre, the same argument had been made by contemporary commentators of Flaubert. They pointed out in Flaubert's prose a fascination for detail and an indifference toward the human meaning of actions and characters that led him to give the same importance to material things and to human beings. Barbey d'Aurevilly summed up their criticism by saying that Flaubert was carrying his sentences just as a worker carries his stones before him in a wheelbarrow. All of them agreed that his prose was the petrification of human action and human language. And all of them, like Sartre a century later, thought that this petrification was not a mere literary device, that it carried a deep political significance. Now the point is that the nineteenth-century critics understood this differently. For them, petrification was the symptom of democracy. Flaubert's disregard for any difference between high and low subject matters, for any hierarchy between foreground and background, and ultimately between men and things, was the hallmark of democracy. Indeed, Flaubert had no political commitment. He despised equally democrats and conservatives, and assumed that the writer should be unwilling to prove anything on any matter. But even that attitude of "non-commitment" was for those commentators the 2 mark of democracy. What is democracy, if not the equal ability to be democrat, antidemocrat or indifferent to both democracy and anti-democracy ? Whatever Flaubert might think about the common people and the republican form of government, his prose was the embodiment of democracy." -- Jacques Ranciere, The Politics of Literature

  5. Brassai & Dali Sculptures involuntaires (1933)

More Related