Fordeling av politisk makt i Norge Forelesning for kurset EU-kunnskap, 4 februar 2009

1. Fordeling av politisk makt i Norge Forelesning for kurset EU-kunnskap, 4 februar 2009 Førstelektor Geir C. Tufte Det er rom for store variasjoner når ideen om demokrati skal tillempes konkrete forhold. Østeruds definisjon av ”demokrati”: 1) Et beslutningssystem med allmenn og lik stemmerett. (Sovjet hadde f eks det). 2) Rettigheter som gjør opposisjon og konkurranse mellom organiserte alternativer mulig.

3. Den norske regjeringsforma er bestemt i § 1 i Grunnlova. Der står det at riket skal veraeit innskrenka og arveleg monarki. Formelt sett tyder det at den utøvande makta, altså regjeringa, er underlagt kongen, eller einansvarleg representant frå kongeætta, og at kongemakta avgrensar seg til det som er bestemt i Grunnlova. I praksis handlar derimot det norske monarkiet meir om form enn innhald: Det er regjeringa som avgjerkva snorer kongefamilien skal kutta.

4. Særtrekk ved norsk parlamentarisme (Kap 4 i Nordby (2004): I politikkens sentrum. Variasjoner i Stortingets makt.) Negativ parlamentarisme Generelt medfører en overgang til parlamentarisme en maktforskyvning fra utøvende myndighet til folkeforsamlingen. Stortinget kom ganske snart (etter 1905) til å innta en eksepsjonell sterk maktstilling, bl a fordi et mistillitsforslag regnes som vedtatt dersom mer enn halvparten av dem som er tilstede i salen, stemmer for forslaget (vanlig/simpelt flertall). Alternativet kunne vært krav om absolutt flertall, dvs at minst halvparten av alle representanter måtte stemme for. Slik er det f eks i Sverige. Følgelig vil en regjering sitte tryggere i Sverige e nn i Norge under ellers like forhold.

5. Makt-og demokratiutredningen bruker betegnelsen ”et folkestyre i forvitring” (2003), og ”et representativt system i tillitskrise”. Norge kommer godt ut i forhold til mange andre land når det gjelder folks tillit til både p olitikere og politiske institusjoner (s. 347). Men tilliten svinger over tid, både betinget av politikk, f eks EU-saken og økonomiske konjuktursvingninger.

6. Valg Det norske politiske systemet er et representativt demokrati: Folket stemmer direkte ved valg, og de representantene som velges inn i storting, fylkesting og kommunestyrer, styrer på vegne av folket. Geografisk representasjon Vi har geografisk representasjon på Stortinget – representantene velges fra fylkene, som utgjør valgkretsene, og de plasseres også fylkesvis i stortingssalen. Samtidig representerer de ulike politiske partier. Stort sett vil nok hensynet til partiets politikk veie tyngst for representantene, men i noen saker, for eksempel de som angår lokaliseringsspørsmål, kan politikerne på Stortinget bli fristilt. Det betyr at de kan stemme uten å ta hensyn til hva flertallet i partigruppen mener. Ofte vil de da ta spesielt hensyn til velgerne i eget hjemfylke.

7. Den norske valgordningen er basert på prinsippene om direkte valg og forholdstallsvalg i flermannskretser. Direkte valg innebærer at velgerne stemmer direkte på representanter for valgdistriktet ved å gi sin stemme til en valgliste. Forholdsvalg betyr at representantene fordeles etter det innbyrdes forhold mellom de stemmetall som tilfaller de enkelte valglister. Både politiske partier og andre grupper kan stille liste ved valgene. Ved stortingsvalg er landet delt inn i 19 valgdistrikt som tilsvarer fylkene, inkludert Oslo kommune som er eget fylke. Det velges 169 representanter til Stortinget. Hvor mange representanter som skal velges fra hvert valgdistrikt, avhenger av fylkenes innbyggertall og areal. Av distriktspolitiske hensyn er det slik at fylker med få innbyggere og spredt bosetting, har flere representanter i forhold til folketallet enn fylker hvor befolkningstettheten er høyere. Avde 169 representantene velges 150 som distriktsrepresentanter, mens 19, ett mandat fra hvert fylke, velges somutjevningsmandater. Utjevningsmandatene fordeles blant de partiene som har fått en for liten andel av setene på Stortinget sett i forhold oppslutningen på landsbasis. Kun partier som har en oppslutning på mer enn 4 prosent, er med i konkurransen om utjevningsmandatene. I Norge benyttes utregningsformelen modifisert SainteLaguë i arbeidet med å gjøre stemmer om til stortingsrepresentanter. Metoden gir et rimelig forhold mellom partienes oppslutning ved valg og det antall seter de oppnår på Stortinget. Modifisert SainteLaguë favoriserer store partier, og hensikten er å bidra til etableringen av sterke, stabile og styringsdyktige regjeringer.

8. Den norske regjeringsforma er bestemt i § 1 i Grunnlova. Der står det at riket skal veraeit innskrenka og arveleg monarki. Formelt sett tyder det at den utøvande makta, altså regjeringa, er underlagt kongen, eller einansvarleg representant frå kongeætta, og at kongemakta avgrensar seg til det som er bestemt i Grunnlova. I praksis handlar derimot det norske monarkiet meir om form enn innhald: Det er regjeringa som avgjerkva snorer kongefamilien skal kutta.