'What works'-tankens teori og norsk praksis

1. 'What works'-tankens teori og norsk praksis 5. februar 2006 Thomas Ugelvik thomas.ugelvik@jus.uio.no

2. Relevant litteratur • Andersson, Robert: Behandlingstankens återkomst – Från psykoanalys till kognitiv beteendeterapi. I:Fängselsforskning – Imprisonment. NSFK:s 46th Research seminar. Rørvig, Denmark 2004. [K] • Feeley M. M. og J. Simon (1992): ”The new penology: notes on the emerging strategy of corrections and its implications.” I : Criminology : an interdisciplinary journal, nr. 4, s. 449-474. • Garland, D. (2001): The culture of control: crime and social order in contemporary society. Chicago : University of Chicago Press. • Giertsen, Hedda: Oppdelt i småbiter og satt sammen på nytt. OASys 'Offender assessment and management SYStem' – et lovbrytermålesystem. I: Materialisten nr. 1.2006. s. 23-54. [K] • Simon, Jonathan: Governing Through Crime. How the war on Crime Transformed American Democracy and Created a Culture of Fear. Oxford University Press. Oxford 2000. Introduction; Kapittel 1: Power, Authority, and Criminal law. s.3-31. [K]

3. Todelt forelesning • 1: What Works – teoretiske perspektiver og kort idéhistorie • 2: What Works – konsekvenser for hverdagen i fengsel

4. What Works – teoretiske perspektiverTre delmål • Gjennomgå av de sentrale What Works-prinsippene (med spesielt fokus på bruken i Norge). • Presentere en drøfting av disse prinsippene i forhold til tanker om det moderne og det senmoderne. • Relatere dette spesielt til Garlands (2001) tanker om en ny bredere kriminalitetskontrollkultur i vestlige senmoderne samfunn. Sagt på en annen måte: Å sette en bestemt teoretisk retning (What Works), (slik den har spilt og spiller en rolle i norsk kriminalomsorg), i sammenheng med bredere sosiale tendenser i dagens vestlige samfunn, slik (feks.) Garland beskriver dem.

5. 1A: What Works – teoretiske perspektiver

6. What Works? (=WW) • En ny, vitenskapelig basertrehabiliterings- og risikohåndteringsteknologi for effektiv og rasjonell kriminalomsorg. • Vitenskapelig basert – ikke profesjonelt skjønn eller ”synsing”, men vitenskapelige undersøkelser • Rehabilitering – en teknikk for forbedring av enkeltpersoner… • Risikohåndtering – …men også en administrering av risiko på samfunnsnivå

7. Historisk bakgrunn • Dårlige forskningsresultater for behandlingen av de kriminelle. • Det mest kjente eksempelet: Robert Martinson (1974): Nothing Works. • Metaundersøkelse – en sammenligning av forskningsresultater fra en rekke ulike behandlingstiltak på tvers av tid, rom og sammenheng. • Resultat – behandlingstiltak spiller ikke inn på residiv. • = ”Behandlingstankens død”

8. Men behandlingstanken var ikke død… • Fagmiljøer i Canada, USA og Storbritannia har dreid fokuset fra at ingenting virker over til å finne ut hva som virker overfor hvem, i hvilke sammenhenger – spørsmålet har blitt What Works? • Denne retningen har tiltatt i styrke, og er i dag sentral i kriminalomsorgen i de skandinaviske landene. • Det er altså ny tillit til fengselets evne til å forandre de kriminelle til de bedre – det handler om å finne de riktige tiltakene for ulike typer mennesker gjennom forskning.

9. WW-tanken, skjematisk fremstilt – evidensbasert praksis

10. Mulige tiltak: • Kognitive påvirkningsprogrammer • Skolegang • Arbeidstrening • Miljøarbeid • Fysisk fostring • Etc.

11. Evaluering av tiltaket • Det foretrukne målet: nedgang i residiv (for eksempel over fem år). • Men også pre- og posttester av kunnskap og holdninger brukes. • Felles metode = sammenliknbare resultater • Idealet: eksperimentelle eller kvasieksperimentelle studier inspirert av naturvitenskapene.

12. Tilbakeføring av kunnskap – forbedring av tiltaket • Forskningsresultater skal settes i bruk for å forbedre tiltaket. Alle resultater bør samles i en database, enkelt tilgjengelig for praktikere, både nasjonalt og internasjonalt. • ”Lokale” undersøkelser skal altså kunne få ”global” nytte. • Metaundersøkelser • Se http://www.campbellcollaboration.org/ og http://www.sfi.dk/sw22405.asp • Universitetsfengsel?

13. Overordnet mål – identifisere risikofaktorer for å få ned kriminaliteten • Risikofaktorer er faktorer som statistisk/empirisk har vist seg å henge sammen med kriminalitet på tvers av enkeltindivider. • Å avdekke risikofaktorer forstås som et globalt samarbeid. • Individer vil inneha risikofaktorer i varierende grad, og vil derfor utgjøre ulike grader av risiko for ny kriminalitet

14. Statiske og dynamiske risikofaktorer – å identifisere de kriminogene behov • Teorien skiller mellom statiske og dynamiske faktorer – begge kan være risikofaktorer • Statiske = faste, kan ikke endres (eks. vanskelig oppvekst, tidligere kriminalitet) • Dynamiske = kan endres gjennom målrettet arbeid (eks. kognitive tankefeil). Den undergruppen som har vist seg å være direkte knyttet til tilbakefall til ny kriminalitet kalles kriminogene behov. • Tanken er at hvis man fjerner individuelle kriminogene behov, minskes risikoen for residiv.

15. Ulike kriminogene behov • Folk er forskjellige – ulike fanger har ulike kriminogene behov. Det er viktig å kople riktig fange med riktig tiltak, som er rettet mot akkurat hans/hennes kriminogene behov. • Dermed er kriminalomsorgen avhengig av et verktøy som kan finne ut hvilke behov en person har, og hvilken risiko han/hun utgjør. • Risk – Need – Responsivity • OASys = Offender Assestmen and management System.

16. Resultatet… • Skal være et stadig bedre påvirknings- og rehabiliteringsarbeid til beste for hele samfunnet. • Denne tanken kan gjenfinnes i st.meld Om kriminalomsorgen (1997-98), men er enda tydeligere i kriminalomsorgens strategiplan Strategi for faglig virksomhet (www.kriminalomsorgen.no), og i Leiksett, K. (2005): Lovlydighet: Et steg mot autonomi og sosialt ansvar. Oslo: KRUS. (Kan lastes ned på www.krus.no)

17. 1B: Kort idehistorie med vekt på Garlands forståelse av ny kontrollkultur i senmoderne samfunn.

18. Hva betyr moderne i denne sammenhengen? Senmoderne? • Prometevs: et førmoderne sidespor • Titan som skapte de første menneskene • Kulturbringeren i gresk mytologi • Kom til slutt også med ilden • Brukte magi og list for å skape menneskene

19. Frankenstein: den moderne Prometevs

20. Frankenstein: den moderne Prometevs

21. Frankenstein: den moderne Prometevs

22. Frankenstein: den moderne Prometevs • Ikke magi, ikke lureri, men VITENSKAP. • Skulle gjøre mennesket udødelig og uavhengig av Gud - den ultimate moderne ønskedrøm. • Ved hjelp av vitenskapelige metoder og moderne teknologi blir verden bedre.

23. Moderne kriminalomsorg • Ved hjelp av vitenskapelige metoder og ny teknologi skulle man endre (de kriminelle) menneskene til det bedre. • Lik dr. Frankenstein skulle kriminalomsorgen lage et nytt og bedre menneske ved hjelp av moderne vitenskap. • (I denne sammenheng er) Det typiske moderne siktemålet: å forstå et problem ved hjelp av vitenskap på en måte som gjør det mulig å gripe inn, kontrollere og/eller utslette det. • Men: det virker jo ikke! Nothing Works! Straffemodernismens krise (jfr. Garland 2001). Hvordan tilpasser kriminalomsorgen seg til et senmoderne samfunn?

24. Det senmoderne samfunn • OBS! Når samfunnsvitere sier at noe er moderne, betyr det at det er gammeldags! • Det moderne samfunn: industriell revolusjon, byråkratisering, rasjonalisering, fremtidstro, teknologisk optimisme, oppfatning av forholdet mellom språk og virkelighet, etc. etc. • I dag går debatten om vi lever i et senmoderne/høymoderne (videreføring) eller postmoderne (brudd) samfunn. Vi (vesten) har uansett fjernet oss fra moderniteten. • Når man/Garland henviser til senmoderne tid, henviser man til en historisk og geografisk spesifikk situasjon.

25. Det senmoderne samfunn – en ny samfunnsform • U. Beck: Risikosamfunnet – globaliserte, altomfattende farer og risiko • A. Giddens: Spesialisering og ekspertsystemer – å stole på eksperter • K. F. Aas: fokus på det abstrakte, systemorienterte, objektive og forskningsbaserte • D. Garland: En ny kollektiv kriminalitetserfaring – mye kriminalitet = normalt.

26. Risikosamfunnet • U. Bech: senmoderne samfunn er besatt av alt som er farlig – av risiko – i en slik grad at det gir mening å si at vi lever i et globalisert risikosamfunn. Alt er farlig, og du kan ikke gjøre noe med det. Risiki har blitt globale. • Videre: vi forholdet oss til farer og risiki på måter som er annerledes enn tidligere. • Garland forsøker å beskrive mønstre i hvordan senmoderne samfunn forholder seg til og tenker om en bestemt form for risiko: risikoen for kriminalitet. • Sagt på annen måte: hvordan sosiale og kulturelle faktorer spesifikke for det vestlige senmoderne samfunn skaper en bestemt forståelse av og kontrollinnsats overfor kriminalitet.

27. Senmoderne samfunn • ”…the distinctive pattern of social, economic and cultural relations that emerged in America, Britain and elsewhere in the developed world in the last third of the twentieth century (…) [that] brings with it a cluster of risks, insecurity and control problems that have played a crucial role in shaping our [vestlige samfunns] response to crime” (Garland 2001: viii, min uth.).

28. Senmoderne tilpasninger i kriminalomsorgen • De moderne siktemålene lever igjen – behandlingstanken var ikke død – What Works? • Men det finnes endringer i fokus: • Vitenskapelige løsninger og evidens – objektivitet, ikke skjønn • Administrere risiko på samfunnsnivå, parallelt med rehabilitering av enkeltindivider • Fokusskifte: ikke kriminalitetens årsaker, men praktiske løsninger – aktuarisk kriminologi

29. Mot en senmoderne kriminalomsorg? Vitenskapelige løsninger og evidens • De nye vitenskapelige verktøyene skal gjøre det mulig å skille mellom • De som kan endres • De som ikke trenger hjelp/de det ikke er kostnadseffektivt å bruke penger på å endre • De som er så håpløse at det ikke nytter å forsøke (”psykopatene” utgjør for eksempel iflg. Kriminalomsorgen omkring 10 %) • Så skal man sette inn riktige ressurs og innsats der vitenskapelige undersøkelser viser at det er mest kostnadseffektivt.

30. Mot en senmoderne kriminalomsorg? Administrere risiko på samfunnsnivå • Garlands prosjekt kan beskrives som et forsøk på å beskrive en spesifikk historisk situasjon i vestlige ”senmoderne” samfunn: • Mye og stadig mer kriminalitet har blitt et ”normalt sosialt faktum”. Dette betyr at det er bred enighet om at det er mye kriminalitet, at det blir stadig mer. Dette har blitt en ”vedtatt sannhet” – kriminaliteten øker – selv når det ikke ser ut til å stemme. • Det er lite myndighetene kan gjøre (The limits of the sovereign state) – samtidig må politikere/praktikere fremstå som aktive.

31. Den vanskelige kriminalpolitikken • Dermed ser staten behovet for å tone ned egen rolle som trygghetsleverandør. Samtidig er politikerne redde for kostnadene ved å fremstå som ”soft on crime” = enighet i kriminalpolitikken. • Hvordan dempe forventningene, samtidig som man fremstår som ”ansvarlig og handlingsrettet”?

32. Mot en senmoderne kriminalomsorg? Administrere risiko på samfunnsnivå • Målet endres: Ikke endring av hver enkelt lovbryter – men: • Å samlet sett senke residivprosenten. Hvordan kan ressurser settes inn mot fangebefolkningens samlete risk-need-responsivity-profil, slik at det gir mest mulig effekt? • = fokus på mer moderate og ”sannsynlige” mål (”mer kriminalomsorg per krone”) enn en endelig seier (et samfunn uten kriminalitet). • I dag: forventningene til offentlig kriminalitetskontroll er tonet kraftig ned. Kontroll av enkeltmenneskers handlinger forstås som noe staten bare har begrenset mulighet til.

33. Mot en senmoderne kriminalomsorg? Aktuarisk kriminologi • Fokus flyttes fra kriminalitetens årsaker til dens skadevirkninger. • Ikke dr. Frankenstein, men forsikringsagenten (aktuaren, jfr. Simon og Feeley) som kontrollerer og administrerer ulike grader av risiko.

34. Dermed: en omdefinering av suksess og fiasko • En vanlig strategi i møte med kritikk: omdefinere kriteriene for suksess og fiasko. • Det skjer en overføring av ansvar fra omgivelsene/samfunnet til enkeltindividet: det er enkeltmennesket som velger å forbryte seg, dermed er det (det velgende) enkeltindividet som må forbedres. • Eksempel: Kriminalomsorgen fokuserer på sikkerhet som ansvarsområde – dermed blir få rømninger suksess for kriminalomsorgem. • Derimot forstås rehabilitering av den enkelte kriminelle som noe som i stor grad er den enkeltes eget ansvar (”å sko den enkelte for et liv uten kriminalitet”). • Dermed blir det store tilbakefallet til ny kriminalitet ikke fiasko for kriminalomsorgen. Justissektorens virksomhet må forstås og formuleres slik at arbeidet virker suksessfylt.

35. Denne tendensen er politisert og populistisk • Folkets mening, ikke ekspertenes. En mediestyrt og slagordbasert kriminalpolitikk. • Offerets rolle er viktigere enn tidligere. Og da selvsagt det verdige offeret – kvinner, barn, gamle, osv. Dette er statistisk sett utypiske ofre. • Å være for ofrene har av en eller annen grunn blitt det samme som å være mot gjerningsmennene. Kriminalitet iscenesettes som en konflikt mellom to enkeltpersoner. Den som snakker på vegne av ofrene snakker på vegne av oss alle i en konflikt der ”vi” må stå sammen mot ”dem”. Dette kunne ha skjedd hvem som helst av ”oss”. Det skapes forestilte fellesskap der ”de kriminelle” plasseres utenfor.

36. Samlet resultat – et tryggere samfunn? • Ansvaret, både for kriminalitet og fremtidig ikke-kriminalitet legges på det rasjonelle individets skuldre. • Underliggende: en grunnleggende forskjell mellom Oss og Dem som forutsetter at Vi både har evne til og moralsk grunnlag for å kartlegge og endre De andre. (Jfr. Garlands Criminology of the Other). • Et tryggere samfunn for hvem?

37. Garland (2001): To ulike forståelser av de kriminelle ”avvikerne” • Criminology of the Self –¨den kriminelle er ”som oss andre”. • Criminology of the Other – et kvalitativt avvik: den kriminelle er fundamentalt annerledes, et avvik i kvalitet.

38. Altså ulike forståelser av ”målgruppene” • De kriminelle I: oss alle sammen. Leilighetsforbryteren som ikke må få muligheten. • De kriminelle II: avvikerne, de syke, freaks. Farlige ikke-mennesker samfunnet må beskytte seg mot.

39. Hva mangler? Det tredje alternativet • Det som ekskluderer i og med dette tosporede løpet er den tidligere så sentrale rollen i midten – den kriminelle som har det vanskelig og som det er statens ansvar å hjelpe. Dette er en figur som er på vei ut i det senmoderne samfunn. ”Enhver er sin egen lykkes smed” er en menneskeforståelse som har gode vekstforhold i kriminalpolitikken.

40. 2: What Works – konsekvenser for hverdagen i fengsel

41. Todelt forelesning • 1: What Works og ny kontrollkultur – teoretiske perspektiver • 2: What Works og ny kontrollkultur – konsekvenser for hverdagen i fengsel

42. Hvorfor straffer vi i Norge i dag? • Offisielle grunner: Ny behandlingstanke – rehabiliterende straff. What works? • Fokusskifte: risiko på samfunnsnivå, ikke rehabilitering av hvert enkelt individ • Fokuserer igjen på individuelle forklaringer på kriminalitet, og på individuelle løsninger på kriminalitetsproblemet – behandlingstanken var ikke død.

43. WW-tanken, skjematisk fremstilt – evidensbasert praksis

44. Mulige tiltak: • Kognitive påvirkningsprogrammer • Skolegang • Arbeidstrening • Miljøarbeid • Fysisk fostring • Etc.

45. Evaluering av tiltaket • Det foretrukne målet: nedgang i residiv (for eksempel over fem år). • Men også pre- og posttester av kunnskap og holdninger brukes. • Felles metode = sammenliknbare resultater • Idealet: eksperimentelle eller kvasieksperimentelle studier inspirert av naturvitenskapene.

46. Tilbakeføring av kunnskap – forbedring av tiltaket • Forskningsresultater skal settes i bruk for å forbedre tiltaket. Alle resultater bør samles i en database, enkelt tilgjengelig for praktikere, både nasjonalt og internasjonalt. • ”Lokale” undersøkelser skal altså kunne få ”global” nytte. • Metaundersøkelser • Se http://www.campbellcollaboration.org/ og http://www.sfi.dk/sw22405.asp • Universitetsfengsel?

48. Konsekvenser • For fangene • For betjentene • For relasjonen mellom dem

49. Konsekvenser for fangene • Endring: Måling og veiing • Kognitive påvirkningsprogrammer

50. Konsekvenser for betjentene • Ny, mer sammensatt yrkesrolle • Vitenskapelig legitimitet for avgjørelser • Mindre rom for skjønn • Kontinuerlig evaluering og målstyring